The Network is the Buzzword
"The Network is the Enterprise" (Manuel Castells)
"The Network is the Message" (Manuel Castells)
"The Network is the Computer" (Sun Microsystems)
"The Network is the Security" (Jon Oitsik)
"The Network is the Game" (Amy Jo 'AJ' Kim)
"The Network is the Blog" (Jon Udell)
"The Network is the Market" (John du Pre Gauntt)
"The Network is the Model" (Jarvis Coffin III)
Bildet: Henholdsvis et gjær-protein sin topologi sett som et nettverk og et kart over seksuell kontakt. Begge er hentet fra dette galleriet av nettverksbilder.
Makt og Lenker
Even har laget en edderkopp som bygger vakre kart over hvem som lenker til hvem på internett:
I've completed a crawler for the network sociology course I'm doing. In attempting to further and critique the methodology underlying the work of Richard Rogers (not the architect) I have put together a web spider in Python which goes off and looks for reciprocal links between domains.
Les mer og last ned pdf'er av lenkestrukturene rundt Arbeiderpartiet og Høyre sine nettsider: polarfront.org
Sakramental kode?
Jeg var på et interessant multifaglig seminar om nettverksbegrepet på Institutt for Medier og Kommunikasjon oppe på Blindern nå på mandag. Det var mye å lære både om digitale og sosiale nettverk.
Blogger og førsteamanuensis Jill Walker snakket om det hun kalte "implisitte nettverk": Implisitte nettverk skiller seg fra eksplisitte nettverk ved at forbindelsene mellom nodene i nettverket impliseres av egenskaper ved nodene – mens de i et eksplisitt nettverk er knyttet sammen ved hjelp av eksplisitte lenker. For eksempel: Eksplisitte nettverk er det de fleste av oss tenker på når vi sier nettverk: vi tenker på et nettverk av T-bane-stasjoner (noder) som er eksplisitt knyttet sammen av T-bane-ruter (lenker) som lar seg tegne på et kart som et eksplisitt T-bane-nett. Implisitte relasjoner er relasjoner som ikke er spesifisert, men som lar seg oppdage. Fra før av har du en venn som heter Lars og er religiøst opptatt av Pet Shop Boys. I et intimt øyeblikk i heisen får du vite at din kollega Ina hører på Theatre fra Very-albumet hver kveld før hun legger seg, og forventer å bli tatt alvorlig når hun fastslår at It's a sin er det høyeste uttrykket for vår sivilisasjon (kun sidestilt med relativitetsteorien og bergpreknen). Du har oppdaget en implisitt relasjon i nettverket ditt, og hvis du ønsker kan du ekspisere relasjonen mellom Ina og Lars ved en passende anledning ved å introdusere dem for hverandre.
Når man sitter med en stor mengde data er muligheten til å navigere slike implisitte relasjoner svært verdifullt. En måte å tilrettelegge for impliserte relasjoner er s.k. "tags" som er tatt i bruk på tjenester som Technorati, Flicr og del.icio.us. Man "tagger" blog-innlegget sitt, fotografiet sitt, eller lenken sin med nøkkelord (denne teksten kunne f.eks. hatt nøkkelordene nettverk, uio, imk, seminar, jillwalker etc.). Ved å tagge informasjonen min slik, legger jeg til rette for oppdagelsen av implisitte relasjoner. På technorati kan du dermed navigere dette implisitte nettet ved å sammenholde bilder, lenker og blogg-tekster utfra hvilke tagger de har felles.
Personlig er jeg ikke så glad i tagger – i alle fall ikke enda, det er fremdeles for vanskelig å få en følelse av hvordan de andre brukerne tagger informasjonen sin, og kraften i opplegget kan først hentes ut når man opparbeider felles navnekonvensjoner slik at det er rimelig sjanse for at relasjonene som impliseres er meningsbærende for navigatøren. (For noen dager siden oppdaget jeg f.eks. at hvis du søker på "tag:new_york" på Technorati finner du stort sett tyske blogger, mens japanerne har slått seg ned på taggen newyork (uten understrekning).) Vi trenger noen verktøy for å få en følelse av hvilke implikasjoner taggingen vår har mens vi tagger – verktøy for å hjelpe oss å konvergere mot felles forståelse taggene betydning.
Men implisitte nettverk trenger ikke være så "eksplisitte" som tagging av data. Anbefalingene på Amazon er et eksempel på utnyttelse av dypere implikasjoner: På bakgrunn av min totale kjøps- og preferansehistorie finner Amazon bøker som jeg trolig kommer til å like ved å vise meg bøker som er likt av brukere som forøvrig liker de samme bøkene som meg. Amazon sine anbefalinger er rett og slett en (svært nyttig) eksponering av implisitte relasjoner mellom meg og andre brukere av butikken.
Jill mente at slike implisitte nettverk også representerer framtiden for skrivebordet på datamaskinene våre, og der er jeg hjertens enig: Det føles utrolig DOS-aktig å fremdeles være tvunget til å arkivere dokumentene sine i et kinesisk-dukke-aktig hierarki av mapper inni mapper inni mapper. Hva er det de tenker på? Framtidens digitale skrivebord lar meg klassifisere dokumentene mine (delvis automatisk) slik at det er klart hvilke sammenhenger de inngår i. Dokumentene mine vet hvem som har opprettet dem, redigert dem, hvilke prosjekter de inngår i, hvilke typer data de inneholder etc. etc. Og mitt skrivebord vil i framtiden først og fremst eksponere dette nettet av implisitte koblinger (vis meg dokumentene som er en del av samme prosjekt, vis meg alle photoshop-filene som er redigert av Even, etc.) Det virker som Apple sin nye Spotlight-teknologi er et skritt i denne retningen, men vi er ikke fornøyde før fil-hierarkiet er noe dypt og glemt i hjertet av datamaskinen som bare ingeniører og entusiaster trenger å bry seg med.
Til slutt viste hun fram dette bildet som er satt sammen av femti bilder som er tagget med "shadow" og "self" på flickr og demonstrerte på den måten effektivt kraften i implisitte relasjoner:
(se forøvrig composite-bildet av taggen "eiffel"!)
Okei, neste taler: Hvorfor kan de svakeste relasjonene ofte være de aller viktigste? spurte Terje Rasmussen og gav oss en fortreffelig innføring i Granovetter og hans observasjoner omkring verdien av de svake relasjonene i sosiale nettverk.
Granovetter fant ut at mer enn halvparten av Chicago sin befolkning hadde funnet jobben sin gjennom bekjente, men det som kanskje er litt overraskende er at de aller fleste hadde fått jobben gjennom en fjern bekjent – en svak relasjon – og ikke gjennom sitt nære nettverk eller sin familie. I yrkeslivet kunne det se ut som om den svake relasjonen var "mer verdt" enn de nære relasjonene.
I Granovetter sitt perspektiv handler nettverkene om deling av informasjon, og en av egenskapene ved nettverk er at ditt nettverk av nære relasjoner har en tendens til å "tette seg til" – eller lukke seg omkring seg selv. Det kan nok være flere dynamikker som spiller inn her, men en av de sentrale kalles transitivitet: Du har to nære venner B og C, men B og C kjenner ikke hverandre. Sannsynligheten for at B og C kommer til å bli kjent med hverandre, og sågar opprette en relasjon uavhengig av deg er stor. Ettersom de begge har mye felles med deg, har de sannsynligvis mye felles med hverandre også. Denne dynamikken fører til at dine nære relasjoner har en tendens til å knytte seg til hverandre inntil du og dine nære venner er en eneste tight happy liten knute av nære relasjoner. Men nære relasjoner koster (man må bære sofaer for hverandre, dra på ferie sammen, finne på noe gøy å si, ha tid til øl og whatnot) så det er grenser for hvor mange du kan opprettholde i praksis – derfor er det en grense for hvor stor din sky av nære forbindelser blir og på grunn av den intense krysskoblingen vil informasjonen flyte relativt uhindret i ditt umiddelbare nettverk – dere vet omtrent det samme. Det er hyggelig på fest, men er svært upraktisk når en av dere trenger jobb. Da trenger dere opplysninger som dere ikke allerede besitter – vennekretsen "spør litt rundt" og en venn av en som noen kjenner viser seg å trenge en foreleser på instituttet sitt og så er det gjort – og det er poenget til Granovetter: at vi hele tiden trenger informasjon fra andre kretser enn vår egen, og at det finnes noder (folk) i nettverket som opptrer som broer mellom ulike tett knyttede nettverk. Dette er ofte folk med mange svake relasjoner som kan formidle informasjon mellom mange nettverk og kan gjøre seg verdifull på den måten (det betyr ikke at de ikke også selv har et par nære venner han kan ta noen øl sammen etter en busy dag som promiskuøs informasjonsfordeler). For den enkelte i et tett knyttet nettverk er det verdifullt å stå i kontakt med en slik bro (eller skulle vi heller kalle det nav?), fordi du da vil være tildlig ute med ny informasjon til ditt eget nettverk.
Det er disse informasjons-navene som sørger for at verden er så liten. Takket være disse menneskene med trehundreogfemti bekjente er det aldri spesielt mange ledd mellom to gitte mennesker på kloden. Stanley Milgram sitt eksperiment på slutten av sekstitallet tyder på at det normalt er omtrent seks ledd mellom to tilfeldig valgte mennesker på planeten, noe som er overraskende lavt med en populasjon på drøye fem milliarder. Grunnen er altså disse telefonsentralene av løse relasjoner som knytter sammen verdens tett knyttede kompisnett i videre skala.
Antropologen Lars Risan holdt foredraget "Kodens Sakramentale Karisma" der han sammenlignet open-source bevegelsens frontfigurer (sånne om Linus Thorvalds, mannen bak operativsystemet Linux) med en melanesisk "Big Man". En "Big Man" er en høvding-liknende rolle der makten og innflytelsen er avhengig av den store mannens rolle som fordeler av gaver. Man gir gaver til den store mannen (for å holde seg inne med makthaveren, vil jeg tro?) – og han holder på makten sin ved å gi bort en mengde gaver – ved å opparbeide seg rollen som nav (hub/brobygger) i gaveutvekslingnettet blir han også nettets største gavegiver, men for å holde posisjonen sin er han også tvunget til å gi bort omtrent alt han får: Selv er den store mannen dermed svært fattig.
I ett perspektiv er open source-bevegelsen er basert på en slik gaveutveksling. Man bidrar med gaver og får "cred" eller karisma i retur. Den største gavegiveren (Linus Thorvalds rev Linux kjernen fra intet og skjenket den til folket – så han er en av de virkelig gavmilde) men den viktigeste rollen hans nå, er som Big Man: Han samler inn gaver i form av programkode og redistribuerer dem til alle. I bytte for gavene får han høy status og bygger altså et karismatisk lederskap gjennom redistribusjon av gaver. (Derfor er koden karismatisk, i følge Risan).
I motsetning til en Big Man er Linus ikke fattig selv, ettersom frigitt programkode kan mangfoldiggjøres kostnadsfritt. Linus er altså innenfor et miljø en global Big Man uten materielle begrensninger.
Risan forklarte hvordan open source-bevegelsen på flere måter likner karismatiske bevegelser, blant annet på måten det karismatiske toppskiktet kjemper om plassen som Top Big Man. Samtidig: bevegelsen sett under ett beveger seg mot samhold, kommunikasjon og kommuniserbarhet i overveldende grad.
Så introduserte han Marshal Sahlins begrep om generalisert resiprositet, som vil si et nettverk av tillit der man gir uten å forvente å få noe tilbake, men på sikt forventer at det skal "gå opp i opp" – at når jeg trenger det, vil jeg få hjelp. En typisk praksis i familier og nære vennskap. (I motsatt hjørne har vi balansert resiprositet som kan reprsenteres ved pengehandelen der balansen opprettholdes innenfor den enkelte transaksjonen.) Det som kanskje er overraskende er at generalisert resiprositet lar seg skalere til Big Business. Open source-bevegelsen omfatter etterhvert både skjeggete hippies og korporasjoner som IBM og Oracle. Konkurrerende korporasjoner donerer inn til den felles kodebasen, uten å forvente annet enn at de andre gjør det samme og at det summa summarum skal lønne seg mer enn å bygge og eie alt selv.
Men hva er det som byttes? Er det idéer, symboler, abstrakte objekter? Det føles som dårlige begreper. Det er noe med programkode som føles mer som en god traktor enn en bra låt. Fordi jeg kan bruke programkoden til å jobbe for meg, jeg kan bruke den til å effektivisere reisebyrået mitt og fordele internposten til mine fem tusen medarbeidere i Shanghai-kontoret. En bra låt har også en konkret pengeverdi som symbolsk gode, men programkoden oppfører seg ikke som et symbolsk gode, programkoden kompileres og blir til et verktøy som kan virke materielt og strukturelt inn i verden (du må kanskje omskolere de 50 internpostbudene på Shanghai-kontoret?)
Men hva er programkoden da? Risan trekker fram det katolske begrepet om nattverden – der vinen gjennom et hellig inngripen blir jesu blod. I den katolske nattverden er ikke vinen et symbol for blodet – den sakramentale vinen står ikke for, eller peker ikke på Jesu blod – den er identisk med Jesu blod. På den måten, sier Risan, er programkoden (kildekoden) sakramental. Den står ikke for det verktøyet den representerer, den er identisk mned det verktøyet, men i en annen form. Det som i praksis utveksles er sakramental kode, eller altså verktøy i kodet form.
Hver eneste linje i Linux er knyttet til navnet på den som skrev den. Det er nyttig for å koordinere prosjektet, men det innebærer også en eksponering av "karisma". Men linjene til programmereren "Gaute" representerer mer enn hans karisma, ettersom dette er symbolisert funksjonalitet. Gautes programkode kompileres til en fungerende Linux-installasjon, og når Linux kjører på en maskin er Gaute tilstede i funksjonsmåten til verktøyet Linux. Gaute er "sakramentalt" tilstede overalt hvor Linux kjøres.
Det er en vakker tanke, Lars Risan! Gautes sakramentale tilstedeværelse i talløse serverskap omkring på planeten. Sakramental tilstedeværelse i jordens postservere, navnetjenere, netthandler, blogg-aggregatorer og pornoportaler. Bare tanken gir meg litt lyst til å bli en Linux-hacker.
Og så slo det meg at jeg ikke har tenkt nok på hva "kode" er for noe, og jeg ble stående etter forelesningen å diskutere kakeopskriftens sakramentale napoleonskakehet kontra nødvendigheten av kakekompetanse for å kompilere en kakeoppskrift til en spiselig kake kontra datamaskinens helautomatiserte konvertering fra symbolsk representasjon til "spiselig" form. Min følelse var nemlig at alle symbolske beskrivelser som kan brukes til å generere en annen gjenstand (et garn, en klokke, en kake, linux) gjennom en rimelig deterministisk prosess (baking, håndverk, kompilering) står i samme "sakramentale" forhold til gjenstanden den symbolsk beskriver. Jeg er en fullstendig amatør innen semiologien, men jeg får inntrykk av at det er noe som mangler. I programkoden, i kakeoppskriften, i lego-bygge-oppskriften er symbolene riktignok arbitrære i forhold til det de symboliserer (det er ikke noe uendelig med symbolsammenstillingen "while(true);", men for en C-kompilator er det et kompakt uttrykk for en uendelig løkke.) men strukturen symbolene opptrer i har en formlikhet med det objektet det genererer og deri ligger det sakramentale – i symboliseringens superstruktur er beskrivelsen av en bil i praksis en bil satt sammen av symboler – koden til Linux-kjernen er identisk med Linux kjernen, men satt sammen av symboler og oppskriften på napoleonskake er identisk med napoleonskake, bortsett fra at kremen og melet er erstattet med symboler.
Alle disse symbolske beksrivelsene av funksjonelle gjenstander er ikke symboler, men koder for disse gjenstandene. Koder kan dekodes og dermed avdekke det som er enkodet. Kompilering "dekoder" kildekoden til et fungerende Linux ved hjelp av kompilatoren. Baking dekoder kakeoppskriften ved hjelp av kulturell kakekompetanse og bilfabrikken dekoder byggebeskrivelsen ved hjelp av konstruktør-kompetanse og robot-verktøy og livmoren fasiliterer DNA-kodens dekoding til et levende vesen. (og iPod'en min dekoder den komprimerte (enkodete) strømmen av mp3-data til en tett serie lydtrykk som blir søt musikk i mine ører.)
Det var tankene som havnet på blokka etter Lars Risan sitt inspirerende foredrag. Er man bevandret i semiotikken er dette sikkert banale tanker, men for min del var det fint å få satt akkurat det skapet nærmere plassen sin. Jeg vil gjerne vite mer om forholdet mellom kode og det kodete sett i forhold til semiotikken. Hvis noen har forslag til lesning, ser jeg det gjerne i kommentarfeltet til dette innlegget.
Fant denne artikkelen hos University of Chicago som dekker noe av feltet.
Jill Walker har notater fra det samme seminaret her: Dagny Stuedal "Actors in Networks", Arne Krokan "The Network is the Organization", Terje Rasmussen "Sociological Approaches to Networks", Lars Risan "The Sacramental Charisma of the Code".
Klassiker til glede for nye lesere
La gå at vi ser ut som et par totalt konge barne-tv-onkler fra "Fjantknäsan" på SVT2 – men dette er altså hip-hop kollektivet Joker som på starten av 2000-tallet hadde skikkelig underground-suksess (mer underground enn suksess, kanskje) med låta "Her vi henger". Joker består av meg selv (alias Svalebror), Jet-Jon og "Søster Alvin" (bak kamera/final cut + custom strikket vepsestripete hiphophatt (t.h. i bildet)). Vi kan ikke rappe, men vi har ubøyelig livsglede og digitalkamera (ganske mind-blowing dings i 2001, faktisk). Her altså: videoen "Her vi henger", en klassiker til glede for nye lesere.
Mikkel vant!
På mandag skrev jeg om min venn Mikkel som deltok i tegneseriekonkurransen til nrk-satsningne Puggandplay med en smågenial stripe. Han vant!
the protector spirit
storage is something that you need for the protection of others
stake a claim on a cabinet in the garage, and put a padlock on it
employ mixed strategies and acknowledge the existence of equilibrium
appreciate the significance of reputation
in the finitely repeated prisoners’ dilemma
understand that many plants both domestic and wild have poisonous parts
locate master shut-off switches
employ ground fault circuit interrupters
note odors or fumes with a wafting motion of the hand
danger comes from broken gas pipes too
they require very careful listening
and very thoughtful decisions
in what fashion shall we be saved?
I'm interested in any feedback or ideas you might have
A fairytale ending to an amazing story
I used to be an invisible person. My only request on the last day of my life is for a radio to be played outside my cell and that it be tuned to country music. Anyway it will be like a fairytale ending to an amazing story.
…
I was working hard on my project, saving time having my mother prepare the food. She said there were black spirits in my apartment and never ventured past the hallway without her cat in tow. She even claimed these spirits caused the suicide of my father back in 1994. At one point she threatened to invite a group of Kenyans she had met on the psychic convention to perform a voodoo dance in my flat to exorcise the black spirits. What she didn’t realize was the dark presence was I.
…
My mother is convinced her cat is psychic.
"She has this weird thing where lately she has been waking me up when I've been late to things. She'd just wake me up so I would be on time," she said. She says her pet woke her up that day in time to hear my father go.
I almost came to terms with the fact that we would never see dad again. But I never gave up hope. My mother believes that we are all connected to each other with an invisible spiritual thread through which we can transmit energy and feelings and emotions. “When your father got himself into that ‘suicide’ current, no psychic or anyone else could help him. Because your father is a powerful spirit, and would effectively make everyone completely blind to his looming darkness. It's his suicide to have. No one can reach into his life and take that suicide away from him,” she said.
…
At five, she used to wake me up in the middle of the night and describe the forms of spirits in my room. Somewhere inside my heart, I knew I would prove to be what mother would call an element of darkness. But you don't just base it totally on the heart. You have to have other indicators present. When I look at reality, I see a giant ocean of chaos. There are waves and currents and storms and whirlpools. It is not linear or finite in any way. Nothing is resolved in two hours, or two years, or... ever. There is no right or wrong or success or failure. There is just the ocean. And I'm in there, swimming in another direction.
Den Dumme Mannen
Min venn Mikkel (11) deltar i NRK-programmet Pugg & Play sin tegneseriekonkurranse med bidraget "Den Dumme Mannen". Det er mange gode bidrag, og jeg er såvisst ingen nøytral dommer … men helt objektivt må jeg likevel få lov til å fastslå at Mikkel sin stripe er bortimot genial.
Vinneren annonseres onsdag 13. april.
Göring og kampen mot terror
Jon H. har gjort meg oppmerksom på følgende lille utdrag fra et intervju med Göring like før han tok livet av seg (fra Wikipedia):
Göring: Why, of course, the people don't want war. Why would some poor slob on a farm want to risk his life in a war when the best that he can get out of it is to come back to his farm in one piece.
Naturally, the common people don't want war; neither in Russia, nor in England, nor in America, nor for that matter in Germany. That is understood. But, after all, it is the leaders of the country who determine the policy and it is always a simple matter to drag the people along, whether it is a democracy, or a fascist dictatorship, or a parliament, or a communist dictatorship.
Gilbert: There is one difference. In a democracy the people have some say in the matter through their elected representatives, and in the United States only Congress can declare wars.
Göring: Voice or no voice, the people can always be brought to the bidding of the leaders. That is easy. All you have to do is tell them they are being attacked, and denounce the pacifists for lack of patriotism and exposing the country to danger. It works the same in any country.
På en måte er det synd han er død. Som Jon påpeker hadde Göring virkelig visst å sette pris på hele det smarte "krigen mot terror"-opplegget til Bush-administrasjonen.
Man, the enchanted calculator
I can't prove it, but I am pretty sure that people gain a selective advantage from believing in things they can't prove. Disclosure of the CIA video game project follows the Pentagon's recent cancellation of a plan for an online gambling parlor designed to predict a Middle East terrorist attack. A military official said the CIA video game is "a ridiculous and absurd scheme that makes Poindexter's project look good in comparison. Look at this useless thing! What do you think I could do with that? I am not a homosexual … I have milk in my breasts; I am going to give birth!"
Madalone står samlet
Tidligere var han stunt-koordinator på Star Trek, nå har Dennis Madalone slått til med den ultrapatriotiske "hit"-singelen "America We Stand as One". Stol på meg: Du må se videoen. Jeg blir litt redd for å le – det er den usikkerheten jeg har når noen er rare på bussen og jeg ikke helt klarer å avgjøre om vedkommende er mentalt tilbakestående eller bare har litt dust humor. Men dette er altså alvor – eller i beste fall helt usynlig teater.
Fra hjemmesiden: “…America we stand as one, is a dedication to our brave heroes and all our loved one who have passed away. This new American Rock Anthem fills you full of hope and conforts you with a spiritual message from our Loved Ones, that they’re still with us, but in a different way. Have faith and believe and they will always be with us…”
Oppdatering: Mer om Dennis
Visit With Your Assassin Friend Day!
Jeg tror Girls Are Pretty er min absolutte favoritt-blogg, og ved jevne mellomrom lenker jeg til en av Bob Powers ultrakompakte fortellinger (10% volum – 100% effekt):
Visit With Your Assassin Friend Day: "'Thanks for making time for me,' Jenny will say. Tell her she's not the only one who's busy. She's always been this way. Back when she was working those late hours as an editor at MSNBC, she'd berate anyone who dared schedule a birthday party when they knew she'd be at work. And now that she's an assassin and every job means she has to disappear to another continent for four to eight months, everyone is supposed to drop everything for this long series of 'Goodbye Jenny' events. "
Tidenes Hørespill
Sony har tatt ut patent på en teknologi der de ved hjelp av lyd mot skallebrasken skal kunne manipulere timingen av nevrale signaler og dermed produsere spesifikke sanse-opplevelser i hodene våre. Det vil si tredimensjonal, interaktiv, lukte-TV beamet rett inn i nervesystemet uten skjermer eller høyttalere, f.eks.
Det er en lettelse: Jeg har alltid gruet meg til en fremtid (i 2037, f.eks.) der alle tenåringer har implantert nevrodigitale plugins som gjør dem hyperinformerte og superintelligente – og med terabytes av paratkunnskap dominerer de oss oldingene fullstendig (men vi er nødt til å leve med denne lammende ydmykelsen til fylte 150 på grunn av voldsomme framskritt i medisinen). I denne marerittvisjonen har jeg enten 1) ikke turt å legge meg under kniven for å få mitt eget implantat, eller 2) jeg er blitt for gammel og morken i barken, eller verre 3) jeg er jo en teknologientusiast og var en av de første til å skaffe meg et slikt implantat – det var kult i et halvt år, men etter at Mitsubishi kom med sine biohybrider med polymorfe anoder og teraherz mikrokanal er mitt implantat som å ha en dampdrevet Commodore 64 most inn i cerebellum. Jeg kunne like gjerne stukket en rusten spiker litt herlig langt opp i nesa, ler selgeren når jeg ringer for å oppgradere.
Jeg håper at det heller blir slik Sony forestiller seg: en direkte hjerne-computer-forbindelse uten kirurgisk inngrep:
United States Patent Application: 0040267118: "A method for creating sensory experiences operates by scanning the acoustical signal across the human neural cortex to create the desired sensory perceptions. The acoustic signal is scanned in a predetermined pattern. The pattern is then modified to fill in spaces in the predetermined pattern so that over a short time period, the desired signal is scanned across the intended region of the neural cortex."
(Via We Make Money not Art.)
I følge WMMnA er det ikke gjennomført noen eksperimenter med metoden som snarere er basert på en "inspirasjon om at dette en dag blir retningen den slags teknologi vil bringe oss." Skuffende!
Oppdatering: New Scientist har også en sak om patentet der Sony sin talsperson kaller oppfinnelsen "profetisk". Jippi.
Hundre punkter for Superskurker
The Top 100 Things I'd Do If I Ever Became An Evil Overlord: "#26: No matter how attractive certain members of the rebellion are, there is probably someone just as attractive who is not desperate to kill me. Therefore, I will think twice before ordering a prisoner sent to my bedchamber"
(Via The Artful Writer som også kan fortelle at filmrettighetene til denne listen solgt – manuskriptet er under utvikling.)
Oss og dei dumme
Lars O. Haugen setter spikern på huet: "Det underlege er altså ikkje at det norske mediafolket er ein liberal/venstreorientert elite av kunnskapsarbeidarar – det gjev seg i grunnen sjølv –, det underlege er at dette ikkje synest i mediene. Norske medier framstår i sum som kunnskapslause etterplaprarar av marknadsideologane frå BI. Det er eit paradoks verd meir merksemd, og det slår meg at der finst eit berøringspunkt mellom mediene og dei høgreorienterte mediakritikarane: Når kritikarane seier journalistar er kunnskapslause, er det eit skjult premiss at mediabrukarane er endå meir kunnskapslause, som let seg leie av desse manipulerande svina."
Les Oss og dei dumme
Vår
Usannsynlig knall med vår. Først og fremst ville jeg bare si det. Og så vil jeg benytte anledningen til å anbefale boken Going Sane av Adam Phillips:
I Going Sane tar Phillips til orde for en rikere forståelse av hva det handler om å ha et sunt sinn. I følge Phillips opererer psykiatrien med et rikt begrepsapparat hva gjelder patologiske sinnstilstander, mens man stort sett definerer det normale som fraværet av galskap – eller i værste fall som en slags tilstand der man har klart å undertrykke galskapen og forme seg selv til en slags personlighetsløs, veltilpasset "samfunnsdings". Resultatet er at galskap både fryktes og dyrkes, mens fraværet av galskap paradoksalt nok sees på som kjedelig men ønskelig. Boken er litt langdryg i argumentasjonen sin, og strekkes kanskje litt usikkert mellom en lett, populær framstillingsform og et slags halvkokt akademisk format. Men siste kapittelet der han framlegger noen spor til en ny, rikere forståelse av "sanity" rettferdiggjør hele den rotete turen. (Hva er forresten et godt norsk ord for "sane"? Tilregnelig, fornuftig og litt (men ikke for) normal?).
Fruktbare idéer inkludere et skille mellom dyp og grunn tilregnelighet. Den grunt tilregnelige søker et liv uten konflikt. Et liv i fred, uten vondskap eller grådighet. For å oppnå dette, forsøker den grunt tilregnelige å nedkjempe eller benekte sine negative impulser. Den grunt tilregnelige har tilpassningsdyktighet som sin religion. Den "dypt" tilregnelige aksepterer sine antisosiale impulser som en naturlig del av sin person og søker å kanalisere sin grådighet, sin narsissisme inn i sosialt konstruktive handlingsmønstere. Den dypt tilregnelige søker en harmoni mellom sine egne begjær og de til menneskene rundt seg – og er på den måten ikke opptatt av ren tilpasning, men av en konstruktiv forhandling av sosiale relasjoner som innebærer både en konstruktiv motstand, og en jakt på positive synergier (vinn-vinn-situasjoner) mellom sine egne og andres begjær. Den dypt tilregnelige er trassig og ydmyk, mens den grunt tilregnelige er kompromissvillig og selvfornektende. En nyttig distinksjon, som avklarer en tredje vei utenfor både kompromissløshetens (og galskapens) ensomhet og pragmatismens selvoppløsende, falske fellesskap. Spørsmålet er bare om ikke Phillips' begrep om den "grunne tilregnelighet" ikke i seg selv er en form for galskap som bare framstår normal fordi den er så utbredt og kjedelig?
Vel – så skriver han også dette, som jeg synes er veldig inspirerende:
Indeed, the sane person is on the lookout for stories that are not family stories; for the ways modern people have found of inhabiting their histories in different ways. it would be sane now to wonder, for example, whether there are any alternatives to nostalgia, or the malign nostalgia that is to blame, in our uses of the past. Whether there are stories we can tell about ourselves that are not stories about the past. And the new sane person wants to be able to do this because he needs a new story about kindness. All the old stories are about cruelty, which might suggest to us that people aren't really very nice. Whereas it seems more likely to the sane person that we have so far come up with stories about goodness that give badness all the best lines. It is imperative, given this impoverished history – how silly, how enervated he tends to look when compared with the mad – the truly sane person has ways of being good, and of talking about goodness or kindness, that aren't just another opportunity to make us feel more ashamed and more sorry for ourselves.
Oppdatering: Når jeg tenker meg om, har jeg lest en knakende god slik historie som heter Matteus' Evangelium. Der har de snille masse bra "lines", og får lov til å være fienden til praktisk talt alle, og selv om menneskeheten kanskje framstår som relativt kjip, er sluttpoenget at mennesket alltid har muligheten velge det gode. Det som gjør at de snille virker så grenseløst kule (både gode og spennende og tøffe (og modige) på en gang) i den fortellingen er kanskje at når man er så "deeply sane" som Jesus (trassig og ydmyk som pokker), framstår man for den jevne almenhet som en komplett kanakkas galemattias – og når man så på toppen av det hele får stor makt, får man alle mot seg, og når man har bra fiender, får man raskt masse bra "lines". Når det er sagt, ligger det kanskje noe i familiebakgrunnen hans dette med hans vanskelige oppvekst og måten han kommer på kant med samfunnet på. Årsaken knyttes jo til en viss grad tilbake på hans far, uten at man henfaller til snakk om familieforhold, ørkesløs psykologisering eller nostalgi.
Going Sane av Adam Phillips var det altså.