
Min bestefar var norges første silketrykker. Tårnværelset hans var fylt til randen av trykkebord, reprokamera, mørkeromsutstyr og all slags kniver, klemmer, leamikk og malingflekkete metallanordninger. Smussbladene i bøkene hans er klusset ned med skisser av nye verktøy, forbedrede trykkebord og kjemiske formularer. (Han var blant de første som fremstilte selvlysende maling, og han syslet hele tiden med planene om en evighetsmaskin.) Jeg kjente ham aldri, men indisiene er klare: Min bestefar var en verktøyfrik. Og det ligger til familien:
Min onkel er musiker og har til enhver tid eid et femtitall gitarer, banjoer, feler og navnløse strengeinstrumenter anskaffet gjennom hardt erhvervede innsidekontakter i det beinharde folkemusikk-miljøet i for eksempel Irland. Og når det gjelder hans samling av plektere, sordiner, flaskehalser og annen utsøkt strengeparafernalia snakker vi Guinnes Rekordbok-proporsjoner. Min onkel er en førsteklasses musiker, men han er også en uhelbredelig verktøyfrik.
Så har vi min mor. På søttitallet bodde hele vår familie på 50 kvadrat på Sagene. Stua husker jeg først og fremst som en slags enorm vev med et piano og en radio stuet inn på de par-tre kvadratmeterne som var til overs. Jeg tror jeg fylte tolv før jeg skjønte at det var overveiende uvanlig å eie mer enn én vev – og det var først da vi flyttet for tredje gang og jeg innså at vi eide seks ulike vever. Vi oppbevarte dem stort sett som digre tømmerhauger på loftet, for i laftet stand fylte de mer enn fem kubikkmeter hver. Da vi flyttet for tredje gang: da vi slepte de seks tømmerlassene gjennom trappehelvetet mellom to loft – det var da jeg skjønte at min mor: hun er en verktøyfrik*.
* Det er annerledes med farssiden. Min far spiller kontrabass. Han eier én bass og den er eldre enn meg.
Hvis vi ser bort fra digitalkameraet, dv-kameraet, scanneren, eeg-måleren, digitalpianoet, iPoden, robot-legoen, Remington-skrivemaskinen, Roland-synthen, sequenceren, Tascam-mixeren og kassene med antikvarisk dataskrot jeg ikke har hjerte til å kaste før det har fått sin rettmesige plass på norsk folkemuseum – hvis vi ser bort fra det loftsfôret der, har jeg bare ett eneste verktøy: Min elskede femtentommers PowerBook G4**, alle verktøys mor.
** Jeg er en nykonvertert mac-fundamentalist, men jeg kan med hånden på hjertet sverge på at selv om jeg har hatt mange windows-burker, elsket jeg ingen av dem.
Og det var det jeg tenkte jeg skulle si litt om her. For i det siste har jeg hatt mye viktig skrivearbeide å få unna, og da er det veldig viktig å fokusere. Og hver gang man skal i gang med et omfattende og vanskelig skrivearbeide er det veldig viktig å bare sette seg ned foran maskinen, ta seg sammen, fyre opp tekstbehandleren og … surfe litt på internet. Ta ett minutt av gangen – før du vet ordet har du surfet vekk hele formiddagen og så er det lunch og avis og da har du bare fire timer igjen å prokrastinere vekk – tre og en halv hvis du leser Bolig-bilaget nøye. Hold ut. Dette er enda lettere enn å drikke seg tirsdagsdrita på snitt.
Surfemessig er "research" en favorittlivsløgn. "Verktøyjakt" er en annen. Jeg surfer omkring etter smarte programmer som kan gjøre livet mitt enklere og mer effektivt, for: Riktig verktøy er halve jobben, sier dem jo – og å finne verktøy er jo førti ganger lettere enn å jobbe. Regnestykket er enkelt. Hvis jeg finner flere gode vertøy nå, er jeg rett og slett ferdig før jeg har begynt.
For å si det kort: Jeg kjører på forbrukerstoff idag, og i et anfall av "Simen Svale På Din Side" har jeg rett og slett kastet bort min tid, sånn at du kan kaste bort din egen mer effektivt.
CopyWrite
Jeg hater Word. Alle hater Word. Word er liksom Arbeiderpartiet blant tekstbehandlerne: Hatet fordi det er det eneste som duger, men likevel suger himmelropende eselrompe.
Først og fremst hater jeg Word fordi den er stuet fullt med fancy bjeller og fløyter (Hey, en "Letter Wizard...", akkurat det jeg savnet!) mens man fremdeles må være totalt Reodor for å sette opp et enkelt, velstrukturert dokument som bruker stiler slik de er tenkt.
CopyWrite er et skritt på veien. CopyWrite vet ikke hva en font er for noe. CopyWrite vet bare forskjell på notater og kapitler, titler, brødtekst, bold, underline, italics. Og så kan den telle ord. Den egner seg ikke til å gjøre kontor-arbeidet i (du kan ikke sette opp en faktura eller et brev), men ser foreløpig ut til å være en strålende tekstbehandler å skrive i. Jeg har bare såvidt begynt å se på denne – men jeg har lenge drømt om et verktøy som dette. En strømlinjeformet Word-erstatning som skjønner at jeg for det meste ikke trenger å se så mye som en knapp eller verktøypalett.
Med CopyWrite og et par kjappe tastetrykk er det liksom bare meg og min brødtekst.
jeg digger deg!
Kommentar fra: nina den 14. Oktober 2004, 18:03
Er Copywrite kompatibelt med wordformatet?
Appelworks er også en grei sak - synes jeg da.
Og så til signaturen. Den utrolig teknisk anrettede signaturen du bare finner blant mac fanatikernes chatte rom. Signaturen inneholder på en måte noen preferanser på hvem man er.
Som følger;
Best,
Gisle Borgen
G5 DP1.8GHZ/512RAM/ATI9800XT256DDRAM/80GB/20"WIDE-NEW
Jeg er altså en utstyrsfrik - og i slekt med Simen. Poster noen jette kule programmer som jeg har lastet ned senere. Kuuuuul side simen!
Kommentar fra: Gisle den 19. Oktober 2004, 15:38CopyWrite er enveis-kompatibelt med Word. Det vil si at du kan eksportere det ferdige opus som rtf-filer og formatere det i Word. Det er selvsagt ikke tilfredsstillende. Man burde kunne flytte filene fritt frem og tilbake, men slike utvidbare filformater er ikke i alminnelig bruk. Når tekstbehandlere blir flinkere til å tenke XML, kommer dette til å kunne bli bedre. Håpe håpe!
Kommentar fra: simen den 19. Oktober 2004, 15:58"Dette er enda lettere enn å drikke seg tirsdagsdrita på snitt."
Snakk om å sette spikern på hodet! Tirsdag er det også...