Igår ble Ig Nobelprisen utdelt. Det er en slags alvorlig ment parodi på den originale prisen som tildeles forskning som først får deg til å le – deretter tenke. En tidligere vinner jeg kommer på i farten er f.eks. mannen som regnet ut hvorfor dusj-forhenget alltid vil blafre innover mot den dusjende. Morsomt, men jeg vet ikke hvor mye det fikk meg til å tenke egentlig. Årets prisvinnere er langt mer vellykkede i så måte. En gjeng har dokumentert vår ekstremt selektive observasjonsevne på en direkte funny måte:

They asked volunteers to count the number of times a group of people in a video threw a basketball to each other, and then asked what else the volunteers had seen. Oddly a large fraction had not noticed a woman in a gorilla suit walk through the scene, and those asked to make a more demanding count were even less likely to see the gorilla.

Some of the audience also missed the gorilla when the video was replayed, but no one missed it when it walked on stage while Simons and Chabris were giving their acceptance speech.

I det perspektivet blir det dritviktig at ikke alle i et samfunn er for opptatte av å telle pasninger, for å si det sånn. Som Einstein sa det: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles."

Les hele saken hos New Scientist. Der kan du også lese om Gundlach og Stack sin medisinske forskning som dokumenterer at selvmordsratene i amerikanske byer er høyest der det spilles mest country-musikk på radioen. Ikke sjokkerende, kanskje – men godt å endelig få det dokumentert.